Hvordan ser du på en person som bruker all sin tid på trening og konkurranser? Er han/ hun selvopptatt og egoistisk, gjerne høy på sine egene ferdigheter? Eller, er han/ hun sunn, pliktoppfyllende og et godt forbilde for selvrealisering?
"Ikke skryt a, Husovd!"
For meg har idrettsutøvere alltid vært sunne mennesker med gode holdninger, jeg har tenkt at driver den personen med idrett må det være en bra person. Dette tenkte jeg helt til jeg for ett par siden, da jeg møtte folk som hadde helt motsatte oppfatninger enn meg. På videregående gikk jeg på NTG; Norges Toppidrettsgymnas, og man visste hva resten av de jevnaldrene i byen tenkte om oss som gikk der, vi var "sossene, som trodde vi var noe". Jeg tenkte selvsagt at dette var en total feiloppfattelse, noe jeg i en stor grad står ved fortsatt, at vi ikke med våre NTG - merker på treningstøyet gikk rundt i byen for å vise oss, men fordi det faktisk var det treningstøyet vi var tildelt. Men, det slo meg også at det må ha vært noe mer elever fra min skole må ha gjort for å oppnå denne statusen blant resten av byens ungdommer? Det kan ikke bare være deres fohåndsdømming? Kanskje noe som ikke en idrettsutøver skal forbindes med?
En idrettsutøver, er på lik linje med andre bare mennesker, og kan gjøre feil. Flere elever ved NTG har kanskje gjort den feilen å begynne på den skolen av de gale grunnene, status og lignende. Idretten gjenspeiler nok bare samfunnet ellers. Norges idrettsforbund skryter av at idrett er for alle, men får du spille om du ikke god nok? Viser ikke det at det er umuilig å være perfekt og grei med alle, selv for de som er i idretten.
En idrettsutøver kan ha et stort press på seg, i forbindelse med en konkurranse. Om presset blir for stort er det kanskje ikke rart idrettsutøveren tyr til midler, f.eks. dop, som ikke er akseptert noen steder i samfunnet. Og dette gjør da ikke idrettsuøtveren til en egenart som er bedre enn resten av folket. Det samme når Petter Northug, går rett i garderoben etter et dårlig renn, uten å svare på journalistenes spørsmål, eller uttaler seg om at dette var bare et ”barneskirenn” etter en seier. Hvordan ser vi på disse utøverene? Hva med Christiano Ronaldo som helt tydelig er stolt, og nermest tilber seg selv etter en scoring? Er dette greit?
Dop er selvsagt ikke greit. Men Jeg kan forstå både Northug og Ronaldo. Å vise at man er ydmyk er selvsagt en god egenskap, men utøvere som Northug og Ronaldo er begge ekstreme i sine idretter. Etter så mye arbeid de har lagt bak seg er det forståelig å være veldig skuffa, eller veldig fornøyd. Så mye arbeid, som bare en som har drevet seriøst med idrett selv kan forstå. Å være overlegen er det ikke mange som slipper unna med, men utøvere som har investert i så mye tid, og faktisk har nådd drømmene sine som disse to har, fortjener man nesen å slippe unna med det, i mine øyne...
Men, hva med disse NTG – elevene, de er ikke verdensstjerner, har de grunn til å være overlegne? Å komme inn på NTG er faktisk en prestasjon, og er ett skritt på veien etter f.esk. drømmen om landslag eller OL – medalje. Men nei, de har ikke grunn til å være overlegne ovenfor andre ungdommer, men noen er det, og det fordi de faktisk er ungdommer. Alle er forskjellige, og man kan ikke dømme en skole fordi noen elever har vært på fest med en jakke med som sier hvilken skole du går på. (Selv om jeg ser at dette kan gi inntrykk av en useriøs skole - en annen diskusjon).
Man kan jo spørre seg om: er det å drive med idrett en ekstremt selvopptatt greie? Er det egiostisk å leve mange år bare for å finne ut hvor god JEG kan bli?
Jeg kan bare svare for meg selv, og kan si nja, klarer man å være et forbilde ved siden av, så nei. Det er uansett bedre enn å bruke hele ungdomstiden på å finne ut hvor full JEG kan bli.
Hver gang jeg ser på Miami Ink får jeg veldig lyst på tatovering. Jeg har tenkt på det lenge, men jeg klarer ikke å bestemme meg for akkurat hva jeg vil ha hvor jeg vil ha det. Jeg vil ha en tekst med mening som går ut på å beholde selvtilliten ueansett hvem duy er med eller hva man gjør, jeg klarer heller ikke å bestemme meg for hvor jeg skal ha den. Jeg har tenkt på et sted på ryggen. Jeg vil ikke ha tatovering der alle andre har det, men jeg vil heller ikke ha den et sted som jeg ser den hele tiden. Skal ikke være lett, men det er vel ikke lurt å forhaste seg heller om man skal tatoveringen resten av livet.. Det er vel også lurt å finne et sted som man vet er flinke, vil ikke at det skal se ut som en tolvåring som har skribla på meg.
