Hvordan leve..?

Det er ferie, påskeferie. En ferie jeg har sett frem til siden juleferien. Og nå er den her, er på en måte litt dumt. Når har jeg ingen ting å se frem til. Gleder meg til sommerferien, men det er lenge til. Påskeferien har spvidt begynt, så kan ikke begynne på glede meg til den enda. Nå skal man nyte ferien. Jeg sover lenger enn vanlig og prøver å ikke tenke på skole eller trening, men det er vanskelig. Jeg har siden jul hatt ca tre fridager.

Det er helt rart å ha fri. Det er godt med en gang, men det er ikke lang tid før jeg begynner å kjede meg og må ha noe å gjøre. Det er helt rart å ikke ha noe man må gjøre. Ikke haste avgårde til trening, skole eller butikken. Uansett hvor lei jeg er av hverdagen, av trening og av skole og hybelliv. Jeg har gledet meg lenge til å komme hjem til mamma og få middagen servert og sove til klokka er 12. For det først har jeg fortsått at jeg har begynt å bli ett A-mennsket igjen. Noe jeg ikke har vært siden jeg var 10 år og sto opp klokken åtte for å se på Kykkeli Kokkos. Jeg sovner i sofaen lenge før klokken tolv, og klokka ni neste morgen ligger jeg i senga og får ikke sove. det har gått opp for meg at jeg sansynligvis ikke kommer til å flytte hjem til mamma igjen. Trist å tenke på.

Jeg like meg mer på hybeln på Lhmr mer enn jeg tror selv når jeg er midt oppi det. Selv om jeg iblandt er sliten, er det en slik hverdag jeg vil ha. I hvertfall treningsdelen. Hadde jeg studert noe interesant, noe jeg vireklig ville, ville nok det ha vært mer gøy også.

For å si det som det er, så var jeg dritt leii av alt nå før ferien begynte. Men allerede nå bare fem dager etter at jeg var sykelig lei, gleder jeg meg veldig til samlinga om seks dager. Stå opp tidlig, kjøre flere mil, og ha tre treningsøkter.

Jeg leste et intervju med Bjørn Dæhli i går, han sa at etter han hadde vunnet OL gull på Lillehammer gråt han i dusjen etterpå. Han hadde oppnådd det han alltid hadde jobbet for. Det fikk meg til å tenke. Han har hatt utallig treningsøkter i løpet av x antall år for å bli best i verden, også en dag står han øverts på pallen i OL. Det må være fantastisk. Bare det at man drømmer om "drømmemannen/drømmekvinnen", et stort hus og to unger er stort nok. Du leste om askepott når du var liten, og øsnket deg en prins. Når du da står foran presten med en mann foran deg, som sier "ja" og titter ned på de to døtrene dine som har vært brudepiker, det er ikke rart at du da føler deg som klisjèen "verdens heldigste".

Det finnes de som aldri får oppleve drømmene sine heller. Man vet jo aldri. Noen tilbringer tiden fra de er atten til de er førtti (da de "endelig" dør av overdose) på gata i Oslo. Kanskje jeg i morgen havner i en bilulykke, havner i rullestol og aldri får tatt på meg et par håndballsko igjen. Kanksje treningen ikke er verdt det? Alle timene jeg har brukt i håndballhall det siste året er lite verdt når jeg sitter i rullestol. Jeg burde kanskje i stede ha gått ut om kveldene, festet og hatt det gøy med venner. Sovet lenge i feriene, reist. Gitt f*** i skole og trening. Spist masse mer godteri og bare hatt det gøy. Vi lever jo bare en gang. Man burde kanskje ha reist mer, sett mer og gjort mer ugang.

Jeg vet at den beste tidene jeg har er den jeg har på håndballbanen, så kanskje det er verdt det uansett hva som skjer.